Noen nye forskningsområder har fått prioritet ved Universitetet i Stavanger og forskningsinstituttet IRIS.

Fornybar energi og medisinsk teknologi er to slike satsingsområder.

Disse satsingsområdene skal gi Stavanger-regionen flere bein å stå på når «oljå» ikke er til å leve av lenger.

Ole Ringdal, direktør ved forskningsinsituttet IRIS, er en av initiativtakere til prosjektet «Pumps & Pipes». Prosjektet har fått fem millioner kroner på siste statsbudsjett for å vri Stavanger over fra olje og mot medisinsk teknologi.

Reiste på tur med ordføreren

Konseptet hentet de fra Houston, Texas i USA, der helse- og oljeteknologer har samarbeidet siden 2007. Dit pleide IRIS-sjefen å reise sammen med ordføreren i Stavanger en gang i året.

– Der besøkte vi forskere fra ulike forskningsaktører, mens politikerne besøkte andre aktører. Så snakket vi sammen utenfor møtene og fant ut at det var ting å hente i Texas.

Det begynte med ønsket om å skaffe Stavanger-regionen flere bein å stå på. Nå er det blitt alvor, og prosjektet er blitt en del av regjeringens krisepakke for Stavanger og omegn. Omstilling er stikkordet.

Men kan arbeidsledige oljeteknologer virkelig finne nye arbeidsområder i helsesektoren?

Oljerør og blodårer

Næringslivet er med i prosjektet via en referansegruppe. Foreløpig er det forskerne som er aktive, men hensikten er at næringslivet skal komme inn etter hvert. Tanken er gjensidig læring mellom olje og helse.

– Det vi tror vi kan gjøre, er å bringe forskningen nærmere næringsaktivitetene, nærmere produkter og nye tjenester, sier Ole Ringdal.

Universitetssykehuset i Stavanger blir snart IRIS sin nye nabo. Et av kjerneargumentene for flyttingen, var nettopp å etablere sterkere forskning rundt helse.

Ringdal tror oljeforskerne kan bidra til helseforskningen. For eksempel ved å simulere hva som skjer i et miljø du vanligvis ikke kan se – enten det er i oljerør på et havdyp eller inni blodkar i kroppen. Det er mye usikkerhet i oljeutvinningen, og på IRIS jobber fysikere, matematikere, kjemikere og biologer med å sette opp modeller og tolke strømninger gjennom både rør og porøse medier. Stein kan være porøst, men det kan også nyrer være.

– Det er klart at medisinen har kommet lenger på noen områder, men vi tror vel at de ikke har tatt i bruk det fulle potensialet i den teknologien de har tilgjengelig, sier Ringdal.

Er markedet der?

Professor Rune Dahl Fitjar ved Handelshøgskolen på Universitetet i Stavanger (UiS), er mer skeptisk. Han mener det nå er en fare for at regionen satser for tungt på områder som er for motepreget, uten at det finnes et marked der ute.

– Det blir ofte resultatet når politikere skal vedta satsingsområder for det regionale næringslivet. Mange regioner ender med å satse innenfor de samme områdene.

Forskerkollega Klaus Mohn ved Handelshøgskolen er også skeptisk.

Han mener det er risikabelt at politikere er så involvert i å styre næringsutviklingen i Stavanger-regionen. Resultatet kan bli en annen næringssammensetting enn den som gir maksimale verdier, frykter han. 

Fingrene av fatet!

Mohn ser helst at både regionale og nasjonale politikerne holder fingrene av fatet.

Han mener næringslivet selv bør finne ut hvilke bedrifter og næringer som er liv laga.

– Politikerne bør legge til rette for slikt som infrastruktur, kommunikasjon, helse, omsorg og skole. Slik blir omgivelsene næringsvennlige.

Gjør politikerne det, kan hvilken som helst næring blomstre, mener han.

Mohn er også skeptisk til en en utvikling der evalueringen av forskning utelukkende er basert på dens bidrag til omstilling, sysselsetting og verdiskaping. 

– Universitetet skal være en uavhengig premissleverandør og en uhildet leverandør av kunnskap.

Nå ser han flere utviklingstrekk som truer universitetenes rolle og integritet, både regionalt og nasjonalt.

Bare peanøtter

Hva mener så Ole Ringdal, direktøren ved IRIS? Frykter ikke han at politikerne skal styre for mye av forskningen i Stavanger?

– Prinsipielt er jeg enig. Men de midlene vi har fått til nå til et prosjekt som «Pumps & Pipes» er jo bare peanøtter. Det er ingen fare å bruke fem millioner kroner på en organisasjon som skal binde noe sammen. Jeg tror det er mye større fare hvis du ser på hva man subsidierer i andre typer bransjer.

Ringdal minner også om at IRIS og Universitetet i Stavanger har ulike roller.

– Vi er et oppdragsforskningsinstitutt. Vårt samfunnsoppdrag dreier seg om å gjøre forskning for noen andre. Universitetene må også passe på å være relevante for samfunnet rundt seg. De skal betjene et samfunn. Men de skal også ha en uavhengig rolle.

IRIS-direktøren minner samtidig om at det sannsynligvis aldri ville ha blitt et universitet i Stavanger, uten næringslivets engasjement.

– I vår region har næringslivet og offentlig sektor alltid stått sammen, hånd i hånd.

Universitetet i Stavanger er spesielt

Fitjar ved Handelshøgskolen mener at Stavanger-regionen er spesiell.

– Vi har et universitetet som er avhengig av næringslivet, ikke motsatt.

Årsaken er at næringslivet var sterkt før det ble et universitet i byen, mener han.

– I litteraturen om innovasjon er det slik at kunnskapsutvikling starter ved et universitet og så får det spinoff over i næringslivet. I Stavanger er det motsatt. Her har kunnskapsstrømmen delvis gått fra næringslivet til universitetet.

Kritikk for rolleblanding

At båndene er sterkere mellom næringsliv og akademia i Stavanger-regionen fikk vi et bevis på i april. Da ble rektor ved Universitetet i Stavanger, Marit Boyesen, valgt inn i styret i Næringsforeningen i Stavanger kommune.

Dette har møtt sterk kritikk fra flere ansatte ved Universitetet i Stavanger.

Boyesen selv sier til Stavanger Aftenblad at hun vil være oppnevnt som person, ikke som UiS-representant. 

I mai møtes Mohn og Boyesen på en scene i Stavanger for å diskutere nettopp forholdet mellom akademia, næringslivet og politikken i Stavanger-regionen.

Da kan spørsmålene bli: Hvor går grensen for å sitte i et styre?

Er nettverkskulturen i Stavanger en diger elefant i rommet?

Finnes det en konsensuskultur i byen som fjerner alt som ikke passer inn i enigheten?

Statoil betaler akademikere

Klaus Mohn, som tidligere har vært sjeføkonom i Statoil, er skeptisk til politisk styring av universitetene. Men han er ikke næringsfiendlig. Han er i dag en av de forskerne ved UiS som samarbeider mest med næringslivet. En av stipendiatene hans og en førsteamanuensis i deltidsstilling er betalt av oljeselskapet.

Mohn mener det er forskjell på å samarbeide med næringslivet – og å la seg styre.

– Vi ønsker å ruste oss innenfor energi- og klimaområdet. Dette er Statoil interessert i, og de gir oss derfor penger for å ruste vårt miljø og våre studenter innenfor fagområdet.

Dette samarbeidet mener han de lykkes med, så lenge Statoil ikke legger seg mye opp i hvordan vi bruker pengene.

– Jeg går ikke i møter med Statoil for å diskutere problemstillinger og resultater. Jeg holder en armlengdes avstand til dem. Det er spesielt viktig, siden jeg selv tidligere har vært ansatt hos dem.