Daglig legger vi igjen spor etter oss på datamaskiner, mobiltelefoner og ulike nett-tjenester. Om vi havner i en konflikt, kan disse digitale sporene bli brukt som bevis i en rettssak. Et digitalt bevis kan være en e-post, eller en logg over nettsøk.

For ikke mange år siden var et bevis i retten et konkret fysisk objekt, som et papirdokument eller en gjenstand. Endringer av fysiske bevis var som oftest godt synlig, som for eksempel forfalskning av signaturer. Fysiske objekter er fortsatt viktige som bevis, men digitale bevis blir stadig viktigere. Samtidig er det enkelt å kopiere, manipulere og slette digitale bevis.

– Lovgivningen henger etter den raske digitale og teknologiske utviklingen. Det skaper uklare situasjoner i retten, forteller Maria Astrup Hjort, postdoktor ved Universitetet i Oslo.

Få rettssaker om sikring av digitale bevis

Hjort har gått gjennom lovverket og forarbeidene til disse i sin forskning. Særlig har hun vurdert muligheten for å sikre bevis. Hun skrev brev til tingrettene i hele landet og ba om avgjørelser som viser hvordan de i praksis sikrer digitale bevis. 

Det viste seg at omtrent 20 prosent av tingrettene har hatt saker som handlet om sikring av digitale bevis, og hver av disse tingrettene hadde omtrent én sak hver.

– Jeg tror ikke antall saker er lavt fordi det ikke er aktuelt med digitale bevis i flere saker, men fordi advokater og klienter ikke har tenkt på muligheten for å sikre seg slike bevis, sier Hjort.

I studien sin viser Hjort for første gang fremgangsmåten for å sikre digitale bevis i sivile rettssaker, det vil si alle saker som ikke gjelder straff. Med avhandlingen er det også første gang de rettslige spørsmålene knyttet til sikring av digitale bevis i sivile saker blir behandlet i sin fulle bredde.

• Les også: DNA-bevisets plass i retten

Bevissikring møter retten til privatliv

Et grunnleggende mål i det norske rettssystemet er at saker som tas opp i retten skal resultere i en riktig rettsavgjørelse. Det er med andre ord helt essensielt med riktige bevis.

– Viktige dilemmaer som retten til bevis satt opp mot retten til privatliv, har verken blitt diskutert eller avklart i forarbeidet til lovene. Grunnlovens paragraf 102 handler om retten til privatliv. Denne retten kan bli satt til side ved å godkjenne sikring av digitale bevis, forteller Maria Astrup Hjort.

Hun påpeker at det er en konflikt mellom bevissikringsregler og hvor langt man bør gripe inn i folks privatliv. Er det for eksempel forskjell på en privat datamaskin og en som tilhører en bedrift? Og hva er privatliv relatert til digitalt lagret informasjon?

– Mange vanskelige spørsmål er ikke behandlet i forarbeidene til lovene og gjør arbeidet til dommerne svært vanskelig. I noen tilfeller vil bevissikringen også være grunnlovsstridig, når det legges opp til en prosess som i for stor grad griper inn i personers private sfære, sier Hjort.

For at parten skal få sikret et digitalt bevis som hun eller han ikke selv har hånd om, må vedkommende få en avgjørelse fra retten på at hun eller han har rett til å få sikret beviset. Det er denne prosessen og det videre arbeidet med å hente ut det digitale beviset som er problematisk, og hvor lovreglene ikke er tilstrekkelige, ifølge Hjort.

Svake bevis for dommerne

– Dommernes utfordring er at de gjerne kun får svake bevis å forholde seg til fra parten i saken. Det er gjerne tidlig i saken da alt fortsatt er litt uklart, samtidig som parten tror at det finnes bevis, men uten å være helt sikker, forteller Hjort.  

Det finnes ikke støtte i loven eller forarbeidene for hvordan dommeren skal forholde seg til dette. Dommerne må derfor velge om de vil tro på parten, basert på advokatens fremstilling av saken og hvor troverdig historien er, eller ikke. Vurderingen blir veldig usikker, ifølge Hjort.

I tillegg er det problematisk at retten gjerne er vag i beslutninger om hva som skal hentes inn, og det overlates derfor til namsmannen, som er ansvarlig for å gjennomføre bevissikringen, å utøve skjønn i hva han sikrer.

Hjort håper avhandlingen vil være til praktisk hjelp for både advokater og dommere.

• Les også: Mekling kan dekke over vold

Namsammen og teknikeren kommer på døra

Ifølge Hjort er det i dag praksis at namsmannen kommer uanmeldt på døra med en tekniker han selv har oppnevnt.

De vil som oftest ta en kopi av alt innholdet på en eller flere datamaskiner. Det tar nemlig for lang tid å lete etter relevante filer direkte på stedet. Når kopieringen er ferdig, tar namsmannen med seg kopien. Denne inneholder gjerne enorme mengder informasjon og partene i saken, både den som saksøker og den som blir saksøkt, må bli enige om søkeord som skal brukes for å prøve å finne de relevante bevisene.

Dersom partene ikke blir enige om søkeord, er de topp til retten å avgjøre dette. Den oppnevnte teknikeren utfører så søket basert på søkeordene, vurderer selv hva som er relevant og skriver en rapport om funnene. Rapporten blir gitt til motparten for kommentar før den som har etterspurt informasjonen, får den utlevert. 

– Hele denne saksgangen gjør spørsmålet om retten til bevis satt opp mot retten til privatliv svært relevant, mener Hjort.

Stor grad av skjønn

Teknikeren får blant annet tilgang til store mengder data, hvorav mye kan være av svært privat art, forretningshemmeligheter, eller de kan være taushetsbelagt, som for eksempel ved kopiering av en advokat eller leges datamaskin.

– Det kan være vanskelig for teknikeren å vite hva som kan og bør inkluderes i rapporten, og både namsmannen og teknikeren må utøve stor grad av skjønn. ‘

I avhandlingen viser Hjort til et tilfelle der flere datamaskiner enn det som stod i instruksen fra retten, ble kopiert, inkludert tre private datamaskiner som tilfeldigvis var på kontoret til bedriften den dagen. Teknikeren som ble oppnevnt, var i tillegg foreslått av motparten i saken. Når dommeren ikke har noen lovbestemt fremgangsmåte, må han eller hun handle slik det for øyeblikket synes mest hensiktsmessig, påpeker Hjort.

Resultatet er at fremgangsmåten varierer fra sak til sak. 

Mest kjent er nok saken for en avgjørelse i Høyesterett fra 2006. Den avklarte hvor mye bevisene man ønsker tilgang til, må spesifiseres for at retten skal kunne gi klarsignal om bevissikring.

• Les også: Rettigheter uthuler selvstyre

Foreslår å endre tvisteloven

Basert på funnene i avhandlingen mener Hjort at deler av tvisteloven bør revideres og at dagens regler gir utfall som lovgiverne muligens ikke hadde intensjoner om, som for eksempel at bevissikring kommer i konflikt med vern av privatlivet.

Siden både teknologien og tvisteloven er forholdsvis nye, er Hjorts forskning en av de første arbeidene som tar stilling til bevissikringsreglene i tvisteloven.

Hjort håper derfor forskningen kan bli brukt av lovgivere ved eventuelle lovrevisjoner.

Referanse: 

Maria Astrup Hjort: Tilgang til bevis i sivile saker. Særlig om digitale bevis, Universitetsforlaget, 2016.

Hjort, Maria Astrup. Tvistelovens bevistilgangsregler som inspirasjonskilde for Straffeprosesslovutvalget. Lov og rett: Norsk juridisk tidsskrift, nr. 10, 2015.