Internett er ikke et arkiv. Hvilke spor etter livene våre vil finnes om 50 år? Private fotoalbum er det få som lager. Brevsamlinger slettes fra innboksen i epostprogrammet. Sosiale medier er først og fremst ferskvare. Den digitale revolusjonen har gjort kildene til kunnskap om dagliglivets historie mer sårbare, samtidig som det aktive dokumentasjonsarbeidet er blitt viktigere.

Aktiv innsamling av kulturhistoriske kilder danner grunnlaget for mye av det vi vet om livet i Norge de siste 200 årene. Vi er blitt vant til at det finnes kilder til kunnskap om slikt som begravelsesskikkenes endringer, renholdets historie, holdninger til barneoppdragelse, juletradisjoner gjennom tidene eller husdyrholdets historie. En skulle kanskje tro at når stadig mer av dagliglivet blir digitalisert, så blir det også automatisk dokumentert. Slik er det ikke.

En splintret offentlighet

Å skape sammenheng og linjer mellom erfaringene til ulike grupper i samfunnet må anerkjennes som en av vår tids store utfordringer. Den digitale mediehverdagen, der nyheter og diskusjon stadig mer effektivt siles gjennom sosiale medier og brukertilpassede nettsøk, fører oss inn mediebobler der vi får bekreftelse fra likesinnede uten at vi egentlig trenger å bryne oss mot perspektiv og erfaringer utenfra.

Identitetsskapende meningsutveksling flyttes fra offentlige møteplasser til halvprivate nettfora. Kultur og samfunn forandrer seg, og det er uunngåelig og riktig. Samtidig er det slik at linjene som forbinder oss på tvers av perspektiv og interesser, stadig må oppdages. Å begripe dagliglivets verdi og verdighet er et nytt problem for hver generasjon.

30 år etter skjema

Vi har vært flinke til å digitalisere innholdet i historiske arkiv, men det aktive dokumentasjonsarbeidet har gått for lut og kaldt vann: De kulturhistoriske arkivene har ikke fått nødvendig digital oppgradering. Det er uheldig fordi dagliglivet gjennomgår store endringer samtidig som den digitale revolusjonen gjør kulturuttrykkene mer flyktige. Hvis disse utfordringene er reelle, hvorfor har vi ikke allerede skapt digitale verktøy for å møte dem?

På første halvdel av 1900-tallet sto de nordiske landene langt fremme på dette feltet. Aktivitetsnivået var forbundet med utviklingen av den nordiske samfunnsmodellen. Ved å dokumentere mangfoldet i lokale kulturuttrykk, som matskikker, byggeskikker og fortellerkultur, kunne fellesskapet fremstilles på måter som åpnet for både sammenheng og variasjonsrikdom. Forskningen på den tause kunnskapen, på de anonyme kulturuttrykkene, på dagliglivets gleder og tragedier, var med på å gi det forestilte fellesskapet innhold.    

Digitalisering for å demokratisere adgangen til kulturarven har vært flagget høyt i offentlige utredninger og stortingsmeldinger siden 1984. Likevel kunne den siste kulturutredningen enkelt slå fast at de kulturhistoriske arkivene ikke er kommet med i de nasjonale satsningene på digitalisering. Hensynene til den aktive dokumentasjonen har falt utenfor Riksarkivarens ansvarsområde. Universitetene, bibliotekene og museene som de kulturhistoriske arkivene har ligget under, har festet blikkene i andre retninger.

I Norge har de kulturhistoriske arkivene vært små og desentraliserte, gjerne knyttet til større kunnskapssentre som museer, bibliotek eller universitet. Det har gitt god nærhet til forskningsmiljø og lokalsamfunn. Samtidig har vi fått en situasjon uten noen som tar ansvar for felles utvikling, i kontrast til land som Spania, England og USA.

Der har innsamlingen og forskningen på muntlige kilder skutt fart, mens vi har havnet i en bakevje.

Et felles nettsted for dokumentasjonsdugnad

Den digitale kommunikasjonsrevolusjonen har gitt oss nye utfordringer, men kan samtidig åpne nye muligheter.

Vi kan se de nye mulighetene i lys av utviklingen på et annet fagfelt. I 2008 etablerte Miljøverndirektoratet nettstedet Artsobservasjoner.no. Det førte umiddelbart til en kraftig fornyelse av samarbeidet mellom frivillige og profesjonelle i kartleggingen av artsmangfoldet i Norges natur. En moderat investering i digital utvikling og opprettelsen av tre nye faste stillinger har skapt et system som hvert år frembringer kunnskap av uoverskuelig verdi. I forvaltningen brukes kunnskapen daglig og forskningen har fått helt nye muligheter – for ikke å snakke om hvordan folks ansvar for naturen stimuleres når de bidrar i dette betydningsfulle arbeidet.

Hvorfor kan vi ikke, på tilsvarende måte, etablere et felles digitalt system der befolkningen kan samarbeide med historikere, kulturvitere og samfunnsforskere om å dokumentere dagliglivets historie og flyktige kulturelle uttrykk? Vi har lenge nytt godt av hvordan Statistisk sentralbyrå samler, forvalter, forsker på og gir tilgang til kvantitative data om samfunnsliv og samfunnsutvikling. Nå kan vi gjøre noe tilsvarende for de kvalitative dataene.

Hvis vi kan samarbeide om å få opprettet et slikt nettsted for dokumentasjonsdugnad, da vil denne nye hovedportalen til kulturarven vise folks perspektiv, kunnskaper og opplevelser som utfyllende deler av det store bildet, og ikke som hardt avgrensede motsetninger. De som kommer etter oss vil mene at dette var god bruk av tid og penger.