Leger på norske sykehus foretar en liten tidsreise hver dag. 

Den elektroniske pasientjournalen på sykehusene er i dag en samling dokumenter, som regel lagret i pdf-format i en felles datamappe.

Akkurat som med papirbunken, legges et nytt notat eller dokument øverst i journalen. Til tross for pålogget datamaskin, har ikke legen full oversikt. Og pasienten må gjenta sin sykehistorie i hvert møte med legen og annet helsepersonell. 

Frustrasjonen har gradvis økt etter at elektronisk pasientjournal (EPJ) ble innført på norske sykehus, ifølge Rune Pedersen, forsker ved Nasjonalt senter for e-helseforskning. 

Han har jobbet mye med nettopp elektronisk pasientjournal i sykehus.

Verden har stått stille på sykehuset

Smarttelefonene har tatt verden med storm og stadig mer avanserte apper og dataprogram har blitt allemannseie. Men på sykehusenes datamaskiner har verden stått mer eller mindre stille.

Dataverktøyet beskrives av noen leger og helsepersonell som en tidstyv istedenfor et arbeidsverktøy som gjør hverdagen enklere.

Dagene går med til registrering, dobbeltregistrering og ofte trippelregistrering av den samme informasjonen, fordi ulike instanser skal ha stadig mer opplysninger.

– Denne informasjonen må skaffes mer eller mindre manuelt, enten det er dokumentasjon til kvalitetsregistre eller data til forskning, forklarer Pedersen.

– Det er vanskelig å anslå hvor mye arbeidstid som forsvinner i det norske helsevesenet på grunn av utdaterte datasystemer, men det er en hel del, fortsetter han.

• Les også: Etterlyser flere alarmsentraler

På terskel til ny journal

Nå står endelig helsetjenesten på terskelen til en ny generasjon pasientjournal, ifølge Pedersen.

Den skal gi legene bedre støtte, men pasientene skal nå i tillegg til å lese sin egen journal på nettet og kunne oppdatere den.

– Veien hit har vært nærmest uendelig, mener Pedersen.

Forventningene til elektronisk pasientjournal var ikke mindre første gang den ble innført på starten av 2000-tallet.

Den gang opplevde de fleste at forskjellen kun lå i å få papiret over på strøm, men tilgjengeligheten var en revolusjon.

– De slapp å spore opp journalen fysisk på vakt- og medisinrom, forteller Pedersen.

Hverken nasjonalt eller internasjonalt har noen vært i stand til å trylle fram et nytt verktøy som sykehusene kan ta i bruk fra én dag til den neste, ifølge forskeren.

– Helsevesenet er så heterogent. Spørsmål som kommer opp om organisasjon og standardisering, er så komplekse. For å kunne utnytte et felles datasystem på en optimal måte må du få like prosedyrer og standarder på alt fra universitetssykehus til små lokalsykehus. Bare dét er en enorm utfordring, sier han.

• Les også: Legen får ofte det siste ord

Sykepleiere la grunnlaget

Veldig mye har måttet skje samtidig både i sykehusene og hos IT-industrien for å kunne utvikle en elektronisk pasientjournal som kan være søkbar.

Dette arbeidet har bestått i å strukturere dataene, det vil si arbeidsprosessene i behandlingen av pasientene. For eksempel å stjernemerke i journalene for blodprøver man bestiller ofte.

– Det har i liten grad eksistert faste og standardiserte begreper i pasientbehandlingen, forklarer forskeren.

Pedersen forteller hvordan sykepleiernes kommunikasjon, har lagt noe av grunnlaget for utviklingen av den nye generasjonen elektronisk postjournal.

– Sykepleierne var kommet langt fordi de brukte faste ord og begreper rundt sykepleiefaglige diagnoser og behandlingen. De hadde også en behandlingsplan som fulgte faste mønstre. Etter hvert kunne de velge aktuelle behandlinger for den enkelte pasient ut fra en liste, noe som lettet jobben med å skrive pleieplaner, sier han.

Informasjonen kunne brukes til kvalitetsarbeid, som å måle forskjeller på effekter og metoder.

– Dette la en del av grunnlaget for ønsket om å standardisere pasientjournalen. Det har vært viktig å høste kunnskap fra slike miljøer, med erfaringer fra systematisert informasjon. Slik kan vi jobbe videre med struktur i elektronisk journal, forteller han.

• Les også: Psykisk syke får bruke kunnskapen om seg selv

Bruker nå samme system

God samordning av systemer og prosesser for felles kliniske systemer er ujevnt framskreden fra helseregion til helseregion.

Rundt 80 prosent av norske sykehus bruker nå journalsystem fra den norske leverandøren DIPS. Men av flere årsaker, har de fleste sykehus, avdelinger og vaktrom utviklet sin egen metode for hvordan de bruker dataverktøyet.

– Noen er flinke og utnytter det godt. Andre bruker det langt mer tungvint. Helse Vest, Helse Nord og Helse Sør-Øst er i gang med, eller har de siste årene vært igjennom en omfattende standardiseringsprosess. Dette for å sikre seg at alle bruker journalsystemet likt, sier Pedersen.

Uten denne standardiseringen er det vanskelig å innføre ny teknologi fordi like arbeidsprosesser løses ulikt organisatorisk og datateknisk i den enkelte avdeling.

– Dette har ført til at journalen for en pasient nå kan sees på alle sykehusene. Helse Midt er i ferd med å bytte systemleverandør og gjør dermed en slags totalrenovering av hele sin dataløsning. Denne løsningen brukes som pilot der Direktoratet for e-helse er involvert, blant annet for å se om den kan gi felles løsninger for primær- og spesialisthelsetjenesten, sier han.

Referanse:

Pedersen, R mfl: Semantic Interoperable Electronic Patient Records: The Unfolding of Consensus based Archetypes. Studies in health technology and informatics 210:170-4. 2015. Doi 10.3233/978-1-61499-512-8-170 Sammendrag