Rørledningen i Nord-Dakota skal frakte olje fra den ukonvensjonelle, klimafiendtlige og lokalt miljøforurensende utvinningsmetoden fracking.

Fracking hører ikke hjemme i et scenario hvor mesteparten av allerede kjente fossile ressurser må bli liggende under bakken, som vi vet er nødvendig for å nå Parisavtalens mål. I tillegg til all risikoen knyttet til selve utvinningen, har arbeidet med rørledningen fått sterk internasjonal kritikk.

Bryter med DNBs egne retningslinjer

FNs spesialrapportør for urfolksrettigheter har reagert på manglende konsultasjon med urbefolkningen, som blant annet hevder at prosjektet medfører fare for drikkevannet i området. Hva annet står på spill? Ytringsfrihet og pressefrihet, og det har skapt internasjonal oppmerksomhet.

DNB er tungt inne i dette prosjektet med kreditt i milliardklassen. Prosjektet er vanskelig å forene med DNBs egne retningslinjer og DNBs erklærte mål om å bidra til en bærekraftig utvikling. Nord-Dakota-prosjektet framstår som et finansielt, klimamessig og etisk høyst risikabelt prosjekt, og DNB har ikke kunnet forklare hvordan man tenkte at dette var et godt prosjekt for banken. DNB har ikke reagert på en adekvat måte verken før eller etter at denne saken ble kjent i media.

Pressen måtte gjøre bankens jobb

Ifølge DNBs egne nettsider, er det etter at saken har fått omtale i utenlandske medier, at DNB har stilt spørsmål til selskapene som banken er investert i. Det er ingen indikasjon på den due diligence – den grundige forundersøkelsen – som profesjonelle finansinstitusjoner skal gjøre før de går inn i prosjekter.

En grundig forundersøkelse ville kunnet avsløre at selskapet Sunoco Oil, som skal drifte prosjektet, er en versting i en bransje som er kontroversiell i utgangspunktet. Selskapet har over dobbelt så mange rapporterte oljesøl som snittet i bransjen, ifølge Reuters. Det er mer enn 200 oljesøl i løpet av de siste seks årene.

Det er også først etter at Nord-Dakota-rørledningen har fått omfattende omtale i norsk presse, at DNB kommet med en rundt formulert pressemelding om at man vil se på saken. Forsvarlig og ansvarlig bankvirksomhet krever at man undersøker på forhånd hva man gir kreditt til. En profesjonell og etisk bevisst finansinstitusjon går ikke inn i slike investeringer, for så å stille spørsmål først når pressen setter søkelys på saken.

Pressen skal ikke være finansinstitusjonenes kontrollorgan. DNB skulle selv ha undersøkt dette grundig før de gikk inn i prosjektet.

Bare prat

DNBs egen vurdering i ettertid har foreløpig ikke ført til at DNB har trukket seg ut som kredittgiver i milliardklassen (i motsetning til DNB-fondenes millioninvesteringer, som etter massivt press er solgt). Banken har argumentert med at det ikke er mulig å trekke tilbake kreditt.

Det er forståelig at det ikke er opplagt at en lån- eller kredittgiver uten videre kan trekke seg ut av avtalen. Når DNB likevel fikk en slik anledning da kreditten skulle refinansieres, valgte DNB, i motsetning til andre aktører, å bli.

Hvem norske finansaktører låner ut penger til eller investerer i, er med på å bestemme vår alles framtid.

DNBs prat om at de skulle vurdere dette prosjektet etter at det var blitt kjent gjennom media hvor ille prosjektet er, ser nettopp ut til bare å være prat. Ikke har banken godtgjort at den på forhånd har vurdert klimarisikoen ved å gå inn i et prosjekt som neppe er i samsvar med Parisavtalen, eller at den har vurdert miljørisikoen eller faren for menneskerettighetsbrudd, slik den skulle ha gjort dersom den hadde fulgt opp sitt eget samfunnsansvarsprat.

Og når saken først har blitt kjent, har DNB møtt kritikken med vage formuleringer på den ene siden og angrep mot kritikerne på den andre.

Norge må bruke finansielle muskler

Når vår største finansinstitusjon, med staten som største aksjonær, oppfører seg slik, hva kan vi da forvente av finansmiljøet internasjonalt? Vi vet at riktig kanalisert kapital er avgjørende for å nå de globale målene om å bli et bærekraftig nullutslippssamfunn. Hvem norske finansaktører låner ut penger til eller investerer i, er derfor med på å bestemme vår alles framtid.

Lille Norge har finansielle muskler som tilsier at vi kan være med på å påvirke retningen av internasjonale investeringer. I stedet gir skandalen med rørledningen i Nord-Dakota et dystert eksempel på hvordan også store norske statskontrollerte aktører fortsatt er på det svært destruktive tut-og-kjør-sporet.

Kronikken ble først publisert i KLIMA – CICEROs magasin om klimaforskning.