Hvor enn praktiske veier er for mennesker, så er de barrierer for dyr. Klodens nettverk av veier er i dag så allestedsnærværende at det påvirker ikke bare individuelle dyr, men hele dyresamfunn.

At veier hindrer små dyr, som gnagere, pinnsvin og amfibier kommer neppe som noen overraskelse, men at menneskers transportnettverk i stor grad også hindrer større, raskere og mer bevegelige arter som brunbjørn er muligens mer uventet.

– Dette er første gang vi ser effekten av slike barrierer i nåtid, i dette tilfellet på bjørn, sier forsker Richard Bischof ved NMBU – Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

Hittil har slike effekter bare blitt dokumentert i etterkant. Tidligere forskning viser at barrierer som bilveier kan endre dyrebestander genetisk over tid. Men med denne type forskning må forskerne vente i flere generasjoner før de kan påpeke effekter av for eksempel veier.

Bischofs nye metoder gjør at effektene kan påvises mye raskere.

• Les også: Hva driver egentlig bevere med?

Stor effekt av vei

Brunbjørnen er en av de rovdyrarter i verden med størst spredning og variasjon i leveområder. Til tross for bjørnens store evne til å vandre, representerer veiene en form for barriere. Forskerne fant at bjørnene er lite villige til å bevege seg over veier i sine hjemmeområder.

– Det er bemerkelsesverdig at vi fant såpass store effekter, sier Bischof.

• Les også: Bjørnen konkurrerer med ulven om matfatet

Prøver fra pels og bæsj

I denne studien har forskerne brukt såkalte ikke-forstyrrende metoder for å kartlegge bjørnene. Det betyr at i stedet for radiomerking har forskerne brukt DNA-prøver for å kartlegge dyrenes bruk av landskapet.

DNAet har de fått fra avføring og hår som bjørnene har etterlatt seg. Dataene fra DNA er hentet fra Rovbase, en skandinavisk rovdyrdatabase.  

Utfordringen med metodene er at forskerne må beregne dyrenes bevegelser i terrenget ved hjelp av statistiske modeller. Utviklingen av disse modellene har vært en viktig del av prosjektet. Med utgangspunkt i kartene som er basert på bjørnepels og -avføring, setter modellene forskerne i stand til å si noe om bjørnenes bevegelser i hele landskapet.

– Noe av det mest spennende med denne metoden er at vi får et glimt av dyrenes liv uten å være i fysisk kontakt med dem.

• Les også: Den norske brunbjørnen var aldri død

Flytter fokuset

Bischof mener denne type forskning representerer et naturlig tillegg til ordinær kartlegging og overvåking i viltforvaltning. Vanligvis blir slike studier utført på enkeltstrekninger og individuelle dyr.

– Fordelen med våre metoder er at vi kan jobbe på et annet nivå enn tidligere.

De nye modellene og metodene gjør at forskerne kan si noe om effekten på bestander, og ikke bare individer. Effekten av veinettverk er også nytt.   

– I forskning og forvaltning utgjør det en vesensforskjell, kommenterer han.

– Det er stor forskjell på å dokumentere noe som gjelder for en hel bestand, i motsetning til et enkelt individ.

Referanse:

Richard Bischof m.fl: Caught in the mesh: roads and their network-scale impediment to animal movement. Ecography. 2017. DOI: 10.1111/ecog.02801Link: