Dagens oppgave: Gi to positive og en negativ kritikk av de andre i gruppa di!

Det er stille rundt bordene i ingeniørenes høyborg på Gløshaugen i Trondheim. NTNU-studentene har bare noen minutter på seg. Det fingres med kulepenner. 

– Det er vanskelig å finne noe som det har en hensikt å si, og samtidig ikke er slemt. Jeg har jo ikke noe lyst til å være slem, sier en av dem til forskning.no.

Ubehagelig øvelse

Fra sentral plass følger Martine Gran med. Hun er en av to læringsassistenter som skal hjelpe til.

– Jeg har aldri kjørt denne øvelsen før. Å gi negativ kritikk er nok noe av det mer ubehagelige. Vi kan jo risikere å gjøre oss lite likt, og det går imot menneskets instinkter. Vi er jo flokkdyr, ler hun.

Flokkdyrene rundt bordene er i ferd med å slippe opp for tid. Det skribles på papirlapper. 

Snart skal studentene ut på den personlige glattisen. De må framføre kritikken for de andre i gruppa. Det er en uvant rolle.

Fy-fy å gå rundt grøten

– Altså – når du går på Gløshaugen, så er det veldig fokus på fakta. Å gå rundt grøten er fy-fy, sier Martine.

«Grøten» i dette kurset er et konkret prosjekt – å lage styringssystemer for selvkjørende lastebiler.

Men det egentlige prosjektet handler ikke om lastebiler. Det egentlige prosjektet er nettopp – å gå rundt grøten. 

Det handler nemlig om grøtkokerne – studentene selv. Hvordan klarer de å samarbeide om prosjektet? Skjønner de hvordan de innvirker på samarbeidet?

Eksperter i team

– Mange synes det er rart å tenke rundt samarbeidet, gå dypere ned. Hvorfor er det som det er? De fleste er vant til at det bare er sånn, sier Martine.

Det er andre året hun veileder i kurset Eksperter i team. Det har vært obligatorisk i flere år. 

Industrien trenger ikke bare gløgge hoder. De trenger hoder som kan snakke sammen, jobbe sammen.

Fra Google til NTNU

Skulle studentene være i tvil om dette, så kan de bare snakke med den godlynte eldre mannen som leder dette kurset.

Svein-Olaf Hvasshovd er en professor på NTNU med uvanlig lang erfaring fra industrien. Han har jobbet i SINTEF, startet et firma med nærmere 150 ansatte som laget en database for Telenor på 1990-tallet og tok en svingom innom Google.

– Google tok godt vare på folkene sine. Du hadde treningsstudio, tilbud om vasking av klær og selvfølgelig et større antall restauranter som var gratis, forteller han.

Sladresystem

Men Google hadde også en mørkere side den gangen på tidlig 2000-tall. Kolleger sjekket kolleger, halvt i hemmelighet. 

– For meg virket det som et sladresystem. Jeg fant meg ikke til rette i det, forteller Svein-Olaf.

Som kursleder på Eksperter i team er det en annen bedriftskultur han arbeider for – åpenhet og samarbeid.

Landsbyleder

Skjønt – han kaller seg ikke kursleder. Han er landsbyleder. Hvert kurs er som en samling av landsbyer, grupper på fire–fem studenter.

Landsbylederen har ansvaret for den faglige delen av kurset – i dette tilfellet selvstyring av lastebiler.

En av gruppene arbeider med modellbiler, kjøpt i en hobbybutikk. De lager et styringssystem der den forreste modellbilen holder farten og bilene bak følger tett på – i fast avstand.

En annen gruppe lager en app der lastebilsjåfører kan melde inn veiproblemer som ras og sperringer. Disse veimeldingene sendes ut til andre sjåfører via mobil eller nettbrett. 

Hvor viktige er disse prosjektene? Det er vel samarbeidet i seg selv som er viktigst her? Jo, men på fruktene skal treet kjennes. Et godt samarbeid gir gode prosjektresultater. 

– Framdrift er alfa og omega. Hvis framdriften stanser, bruker jeg erfaringen fra industrien til å løse opp i problemet der og da, sier Svein-Olaf.

Han får også drahjelp fra industrien. Tre år på rad har folk fra bedriften Kongsberg Automotive kommet til Trondheim for å møte studentene.

– I år kom de også med en stor lastebil. Studentene var meget positivt stemt. Det var en åpenbaring å få sitte i en sånn diger lastebil, forteller Svein-Olaf.

Hindrer smisking

Han gir karakterer for det faglige resultatet av prosjektene i Eksperter i team. Det slipper veiledningsassistent Martine.

– Det hindrer smisking. Når studentene vet at vi ikke bedømmer dem, så blir det kanskje lettere å være ærlige mot oss, sier hun. Den ærligheten trenger hun for å få fortrolighet.

– I starten er det noen som ofte skotter bort på oss. Når vi nærmer oss, snakker de lavere og lavere eller slutter helt å prate, forteller hun.

Men fortroligheten bygges gradvis opp i løpet av kurset. Studentene går gjennom flere øvelser som åpner dem for å se seg selv utenfra. Hvordan virker jeg på andre? Hvordan bidrar jeg i samarbeidet?

Fra blåbærtur til modning

En viktig øvelse er å diskutere samarbeidet og skrive det som kalles et refleksjonsnotat. Det forandrer seg underveis.

–I begynnelsen er de mest på blåbærtur – «for øvrig hadde vi en god dag». Men studentene modnes. Etter hvert blir notatene virkelig en vurdering av situasjonene, sier Svein-Olaf.

– I starten er refleksjonsnotatene mest beskrivelser. Etter hvert blir de virkelig refleksjoner, bekrefter Martine.

Mye alene

Én viktig øvelse heter gi og ta plass. Der har alle gruppemedlemmene fått sirklet inn navnet sitt. 

Jo større plass et gruppemedlem tar sosialt, desto større omkrets rundt navnet. Slike diagrammer kan gi studentene en aha-opplevelse.

– Vi hadde en gruppe i fjor hvor en deltaker var mye borte i starten. Når han kom, satt han mye alene, tilbakelent. Det virket som om han ikke var med i gruppa, forteller Martine.

Da kom treningen hennes som veiledningsassistent til nytte. 

Turte å dele tanker

– Vår oppgave er jo ikke å sette fingeren på hva problemet er. Det er å hente ut kunnskapen i gruppa, få dem til selv å innse hva problemet er, sier Martine.

– Vi brukte sirklene i gi og ta plass og fikk gruppa til å snakke rundt det. Da kom det fram at de andre syntes det var veldig dumt at han som var utafor, ikke hadde vært med fra starten, fortsetter hun.

– Etter at gruppa hadde tatt det opp, endret han seg. Han ble mer deltakende. Han skjønte de andre gruppemedlemmenes tanker, og de skjønte ham.

– Etter det tok de alt av utfordringer på strak arm. De diskuterte alt. Det var ikke noe som var underliggende lenger. Det var kjempegøy å se hvordan de utviklet seg etter å ha turt å dele tanker, forteller hun.

Blir kjent med mennesketyper

Det er likevel ikke alltid de som snakker mest som har mest å si.

– Vi hadde en som var veldig høylytt og likte å prate. Det var mye latter i gruppa, mye humor, men begrenset med fremgang noen ganger. Han likte å ha god stemning, da, ler Martine.

Motsatt er det heller ikke alltid at de tauseste som har minst å si.

– Vi hadde en gruppe hvor det var en jeg trodde var veldig reservert og tilbakeholden, en som ikke gadd å delta, for jeg hørte aldri at han snakket, forteller Martine.

– Etter hvert skjønte jeg at det var sånn han var. Det var ikke fordi han ikke var interessert eller turte å si noe. Han deltok når han hadde noe fornuftig å si. Og når han først snakket, så ble resten av gruppa helt stille fordi de respekterte ham.

– Det er kjempegøy for meg også å oppleve at personer man tror man har satt en pin på, ikke er sånn som man tror de her. Jeg blir kjent med mennesketyper, sier hun.

To pluss og en minus

Tida er ute. Nå skal det fram – to positive og en negativ karakteristikk av de andre studentene i gruppa. Hvem vil være først? Noen tar ansvar.

– Du er en veldig positiv kar. Trekker mye på smilebåndet, og det setter jeg pris på.

– Jeg synes du er veldig pålitelig. Hvis du skal gjøre noe, så har jeg veldig tillit til at det kommer til å skje, og det er en trygghet.

Så kommer det vanskelige.

– Og så synes jeg du kan være litt hard og litt framtrengende noen ganger og kanskje ikke like åpen for andres væremåter.

En annen kaster seg på.

– Jeg synes du er veldig artig. Føler at jeg flirer mye av dine utspill og gjøremål.

– Synes også det er veldig behagelig at du er såpass tilbøyelig. Det har jo vært mange forskjellige ting vi har gjort som du har kasta deg med på og synes er helt greit.

Men –

– til gjengjeld synes jeg du er litt vanskelig å lese av og til. Jeg vet ikke helt om du er litt likegyldig eller om du faktisk mener det du står for.

Når spørsmålene kommer av seg selv

Kursdagen er nesten over. Dette var nest siste gang studentene kom sammen i landsbyer for å bevisstgjøre seg selv og andre om samarbeidets vanskelige kunst.

Martine Gran blir gjerne med som læringsassistent på nye kurs. Hun blir motivert av å se utviklingen fra første samlingsdag til siste.

– Det er jo det som gjør det så gøy å jobbe med dette – når du hører at gruppene selv begynner å stille åpne spørsmål, sier hun.

– Du sitter der og følger med. Så plukker du opp noe du vil veilede om, og så venter du egentlig bare på et innsmett for å hoppe inn med et åpent spørsmål, og så kommer akkurat det spørsmålet fra gruppen selv. Det er veldig gøy.

Hemmelig elektronikk

I Kongsberg får jeg noen dager senere møte Bjørn Iversen, utviklingsleder i Kongsberg Automotive. Jeg får se lastebilen han hadde med til Gløshaugen for å vise studentene.

– Dette er teknologi som kommer på markedet om noen år. Jeg kan si så mye som at det handler om elektronisk styring av systemer for transmisjon i lastebiler, sier han.

Noe med girkassen, altså. Detaljene er industrihemmeligheter som heller ikke studentene i Eksperter i team fikk vite mye om. Hvorfor drar Iversen da for å møte dem på NTNU?

Når målgruppen

– De jobber med styring av lastebiler. Dermed når vi akkurat den målgruppen vi er ute etter, sier Iversen.

Rekruttering er altså et viktig poeng for Iversen. I garasjen der lastebilen står, møter jeg da også en tidligere NTNU-student, Joar Molvær.

Han deltok på kurset Eksperter i team. Hvor viktig var kurset for ham?

Avhengige av dediserte fagfolk

– Jeg ville nok klart å samarbeide like bra uten det kurset, sier Molvær.

– Det som likevel var bra med kurset, var at vi både måtte jobbe faglig og med oss selv. 

– Vi måtte gjøre et skikkelig faglig prosjekt for å se effekten av samarbeidet, understreker Molvær.

– Studentene gjorde mer ut av det faglige i Eksperter i team enn de strengt tatt trengte å gjøre, kommenterer Iversen.

På den andre siden – å brenne for faget er ingen ulempe når du skal ut i industrien.

–  Her på Kongsberg Automotive er vi jo avhengige av «nerder». Mange her mekker på fritida. Noen har dreiebenk i kjelleren, andre har løftebukk. Hvis du ikke er bilinteressert, føler du deg lett utafor her, sier han.

Må kunne snakke sammen

Mange gode idéer til nye produkter kommer nettopp fra disse dediserte fagfolkene, ifølge Iversen.

– De tenker ofte ut smarte løsninger – og ikke alltid i arbeidstida. Hjernen jobber jo i bakgrunnen hele tida, sier han.

På den andre siden – hvis den geniale idéen skal få hjul å rulle på i industrien, må den ut av hodet til fagfolkene.

– De må også kunne arbeide i grupper. Her blir idéene diskutert og utviklet videre. Man ender opp i team for å skape de beste løsningene, sier Iversen.

Samarbeid over tidssoner

I et internasjonalt firma som Kongsberg Automotive er det ekstra viktig å kunne snakke sammen – på tvers av kulturer og tidssoner.

– Vi har utviklingsavdelinger her i Kongsberg og i franskspråklig Canada og bare to timer felles arbeidstid på grunn av tidsforskjellene.

– VI har også amerikanske kunder som jobber mot bedrifter i Mexico og setter bort ingeniøroppgaver til bedrifter i India.

– I prosjekter hvor noe går galt, skyldes det ofte at noen ikke har klart å kommunisere. En ingeniør som ikke kan kommunisere, er vanskelig å nyttiggjøre seg, sier Iversen.

Lenker:

Eksperter i team – NTNUs nettsider 

Automated Manual Transmissions – nettside om produktene som utvikles på avdelingen som Bjørn Iversen leder